I ti år har jeg bodd i et bøttekott på Bjølsen. Det har for såvidt vært greit nok. Billig og bra for den nøysomme ungkaren. Men alt til sin tid. Nå begynner jeg så smått å bli litt lei av nøysomheten. (Ungkarskapet også, for såvidt.) For tida tar det nesten en time med buss og bane både til og fra jobben. Det kunne jo vært litt ok med et krypinn litt nærmere arbeidsplassen, da. Og ikke minst: Et krypinn man faktisk selv EIER!Den siste tida har jeg derfor tatt de første famlende skrittene ut på boligmarkedet. Foreløpig har det riktignok begrenset seg til uforpliktende surfing på finn.no, men det er jo en start. På en eller annen måte (jf. nøysomheten nevnt ovenfor) har jeg faktisk klart å spare opp en del grunker gjennom årene. Tilsynelatende ville jeg faktisk kunne kjøpe en pen, liten to-roms kontant på labben!
Men SÅ enkelt skal det tydeligvis ikke være. Av årsaker hinsides min økonomiske forstand er det visstnok mer lønnsomt å ta opp et lån! Følgelig må man forberede seg på masse styr med bankforbindelser og låneavtaler, noe jeg er fullstendig grønn på. Og slikt styr får meg alltid til å kvie meg.
Visninger... Låneavtaler... Budrunder... Hvorfor skal alt være så komplisert? Hvorfor kan ikke livet være like enkelt som da man var ti år? (Noe som for øvrig anbefales!) Men nå er jeg iallfall litt på glid. Har til og med alliert meg med noen småsprø venninner som mer enn gjerne blir med på eventuelle visninger. Så får vi se...
2 kommentarer:
For det første: Det var jaggu på tide! :-) For det andre; livet er faktisk så enkelt. Det kan ikke være mer lønnsomt å låne penger enn å "pay up front". Jeg har fremdeles til gode å møte noen som har tjent penger på å bytte likt.
Håper du har rett. Men er det ikke et eller annet med skattemessige fordeler og sånt? Selv gjør det meg bare forvirra. Hodet mitt er ikke skapt for den slags.
Legg inn en kommentar