Som alle vet, har norsk populærkultur "alltid" vært påvirket av den engelskspråklige kultursfæren, særlig USA og Storbritannia. Når det gjelder popmusikk, har jeg inntrykk av at de to landene har vært omtrent like dominerende her til lands (selv om ukas VG Topp 20-liste består av minst tre ganger så mange amerikanske som britiske artister.)Selv har jeg imidlertid alltid følt meg mye mer knyttet til den britiske enn den amerikanske popscenen. Mulig dette er en etterkonstruksjon, men jeg vil i dag si at den musikken jeg mest forbinder med min "musikalske oppvåkning" (post-pønk, nyveiv og etter hvert indie-pop av ymse slag), i 9 av 10 tilfeller er britisk. Ikke et vondt ord om Devo og B-52s, men de aller fleste såkalte post-pønk-band jeg har et forhold til (eller i det hele tatt har kjennskap til), kommer fra de britiske øyer.
Det kan være flere grunner til dette. Én er kanskje at nordmenn (eller iallfall jeg) ble mer eksponert for britiske enn amerikanske artister ved inngangen av 80-tallet, i det minste innenfor de sjangrene jeg her snakker om. Dette kan ha ført til at jeg også senere har følt meg mer hjemme blant britiske artister. (Dessuten skadet det vel neppe at jeg dessuten var blod-fan av den engelske indie-etiketten 4AD til langt inn på 90-tallet.)
En annen grunn kan være at mange amerikanske band er mer "rockistiske" og i større grad sverger til "autentiske" rocke-idealer (eller -klisjeer), mens britisk pop og rock kanskje har et noe mer åpent og eklektisk forhold til sjangeren. Og siden min personlige musikksmak nok går mer i retning av "anti-rockisme" og musikk som ikke nødvendigvis springer ut av r&b, foretrekker jeg derfor artister som står for et liknende syn, som i sin tur i hovedsak altså ser ut til å være britiske.*
Eller kanskje det rett og slett er så enkelt at Storbritannia var det første landet jeg besøkte utenfor Skandinavia, noe som ga en mengde minneverdige opplevelser - slik som venstrekjøring, londonbusser og kjøttpai (og ikke minst den brystfagre Janet i resepsjonen på Hotel George, som intetanende ga den ni-årige Torgny hans første erotiske opplevelse...). USA besøkte jeg først i voksen alder, og hadde ikke lenger et like ubefestet sinn. Uansett blir konklusjonen at jeg føler meg mer hjemme i britisk kultur, og ikke minst i britisk musikk.
* Alt dette med forbehold om mitt manglende kjennskap til amerikanske artister fra den samme perioden. For alt jeg vet, var kanskje de også like "anti-rockistiske". På meg virker det likevel som om amerikansk populærmusikk også i dag generelt er mer rocke-orientert enn britisk (og for den saks skyld generell europeisk) musikk.
Dessuten har jeg inntrykk av at amerikansk musikkindustri er gjennomført profesjonell (og über-kommersiell). Det kommer vel knapt noe som er direkte dårlig derfra. Men denne profesjonaliteten og "flinkheten" gjør det aller meste ganske kjedelig. Og da tenker jeg ikke bare på "mainstream"-musikken, men også de mer såkalte "alternative" og "rocka" artistene. Beklager, men jeg syns ikke "pønkerne" i Green Day eller "nu metal"-gutta i Linkin Park er markant mer spennende enn Britney og Beyonce. Verst av alle er likevel bandet Nickleback. Hver gang jeg hører vokalistens "ru og rocka" røst, skifter jeg umiddelbart kanal. Slik sett har dette bandet blitt vår tids svar på Scorpions og Wind of Change (urgh!).
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar