Den første dagen i sommerferien begynte NRK1 å sende gamle Derrick-episoder. Først trodde jeg dette skyldtes den sedvanlige agurktida, men selv nå som sommeren er over, ruller serien fortsatt ufortrødent på tv-skjermen hver uke.Egentlig har kanskje ikke denne serien satt like store spor hos meg som hos mange andre som vokste opp på 70-tallet. Kanskje fordi det var noe begrenset hva guttane fikk lov til å se på den tida. (Følgelig var jeg ganske skvetten hva angikk "skumle serier" til langt opp på 80-tallet. Nitimemordet og Blindpassasjer var nifse greier...)
Men jeg har jo forstått at Derrick har hatt - og fortsatt har - en stor tilhengerskare. Derfor har jeg nå prøvd å få med meg serien hver uke (og for lengst slått fast at skummel er den iallfall ikke!). Med tanke på min opplevelse av typisk 70-talls filmestetikk fryktet jeg at gjensynet skulle preges av katastrofale kameraføringer og ditto skuespillerprestasjoner. Men egentlig var det ikke så ille som fryktet.
Riktignok er handlinga ofte ganske forutsigbar og/eller lite troverdig. Jeg husker at min gamle far en gang påsto at Derricks saker ofte "løste seg av seg selv". Og når jeg nå ser disse gamle episodene igjen, skjønner jeg jo hva han mente. Likevel er det jo langt fra dårlig - og uansett mye bedre enn moderne amerikansk dusinvare. Skuespillerprestasjonene er heller ikke å forakte. (I forrige episode dukket f.eks. en ung Klaus Maria Brandauer opp i en skurkerolle.) Dessuten skal man selvfølgelig ikke se bort fra nostalgifaktoren og seriens rolle som tidsdokument.
Det eneste problemet er egentlig at serien nå går på mandager. Mine minner om Derrick skriver seg selvfølgelig fra fredagskveldens "Dektektime": Hele familien samlet foran tv-skjermen. Mormor har kommet på besøk, og de voksne drikker te med sitron. Så begynner Derrick. De siste ukene har jeg derfor valgt å ta opp programmet og heller se det på fredagskvelden i stedet, som seg hør og bør. Sehr gut.
Klipp fra den aller første Derrick-episoden (1974), hvor Herr Manger har utviklet en usympatisk tendens til å myrde elever ved den lokale husmorskolen - til "ganz moderne Musik".
2 kommentarer:
Derrick var min innfallsport til Detektimen. Nettopp fordi Derrick ikke var så skummel hva skyting og blodige scener angår, var dette den første Detektimen hvor jeg fikk forhandlet fram dispensasjon fra det generelle forbudet.
Du er neppe alene om å ha hatt Derrick som innfallsport til Detektimen. I ettertid ser jo også jeg at serien egentlig var svært lite voldelig. (Mener for øvrig å erindre sitrende Derrick-titting på Kladdens hytte en sommer rundt 1980... Those were the days!)
Legg inn en kommentar