Forrige uke var det høstferie, og jeg hadde bestemt meg for å benytte dette kjærkomne pustehullet til en svipptur til la belle Paris. Det er jo en flott by, og jeg hadde begynt å se fram til hyggelige besøk i parker, museer og boulevarder. Dagen før avreise begynte jeg imidlertid å kjenne en urovekkende murring i munngulvet, noe jeg (med rette) mistenkte å ha noe å gjøre med spyttsteinoperasjonen noen måneder tilbake. Typisk! er det kanskje fristende å si. Men rett skal være rett: Ved de fleste tidligere utenlandsreiser har jeg faktisk klart å holde meg forholdsvis frisk og rask under hele oppholdet. Dvs. inntil denne Paris-turen. (Ok, jeg vet at personlige sykehistorier sjelden er av interesse for andre enn en selv, men i denne lille reiseskildringen bør det nesten nevnes. Jeg kan berolige med at det blir hyggeligere etter hvert. Så hold ut!)Da jeg landet i Paris på mandag kveld, var smertene blitt stadig sterkere, og kinnet hadde hovnet opp til det ugjenkjennelige. Jeg har tross alt aldri følt meg som en vanskapning. Klumpfot og pukkelrygg er liksom ikke meg. Men akkurat da så jeg ut til å være rammet av en kuriøs krysning av kusma og struma. Det var dessuten umulig å tygge og svelge uten store smerter, så jeg kviet meg for å spise noe som helst (samtidig som jeg jo innså at det å unngå opptak av føde også kunne ha visse bivirkninger. Eksempelvis sultedøden).
Min første dag i Paris følte jeg meg derfor like blå som et kunstverk av Yves Klein. Jeg var trøtt og sulten, kjakan verket, og antakelig hadde jeg et snev av feber også. På dette tidspunkt hadde jeg innsett at jeg burde komme meg til en lege. Etter mye om og men fikk jeg bestilt time på et legesenter, noe som heller ikke var en udelt fornøyelse. Hvis jeg inntil da hadde trodd at jeg behersket det franske språk, fikk jeg nå omsider se sannheten i hvitøyet. Jeg prøvde å strotre noen forklarende fraser til resepsjonsdamene, og ble møtt med noe uforståelig skvalder tilbake. Jeg kunne formelig se hvordan de himlet med øya og tenkte: "Mon Dieu! Kan ikke fyren si noe annet enn "Comment"?!" (Denne opplevelsen ga meg for øvrig ny respekt for elevene jeg møter i mitt daglige virke. Selv de aller svakeste av disse framstår som språklige genier sammenliknet med det jeg presterte på et legekontor i Paris.)
Til slutt kom jeg iallfall inn til monsieur le docteur. Både leger og franskmenn er jo kjent for sin arroganse, så man kan jo bare forestille seg resultatet når de begge kombineres. Også den gode doktor snakket selvfølgelig utelukkende fransk, mens jeg prøvde å nikke og smile på de rette stedene og unngå altfor mange fatale misforståelser og feildiagnostiseringer. Til slutt kom han likevel tydeligvis fram til en diagnose (infeksjon i operasjonssåret) og skrev ut resept på antibiotika. Den eneste som viste en viss tålmodighet med knotinga mi var egentlig den søte, kinesiske jenta på apoteket. Kanskje fordi hun selv hadde erfaring med trøblete språkinnlæring? De neste par dagene ble atskillig mer lystbetont. Feberen, infeksjonen og elefantmann-look'en gikk gradvis tilbake, og jeg ble ved mye bedre mot. Det var fortsatt vondt å spise fast føde, så jeg fikk dessverre ikke anledning til å kaste meg ut i det franske kjøkkens kulinariske nytelser. Men heldigvis var dette uansett ikke tenkt som "En reise i mat og vin". Det hadde vært bittert, det!
Hva gjorde jeg så ellers i Paris? Vel, tirsdagen benyttet jeg (altså i tillegg til legebesøk) til å vandre litt i Parc Monceau, min favorittpark. Allerede for 20 år siden, nylig returnert fra et vellykket opphold i den franske hovedstaden, skrev jeg en liten ballade om et romantisk rendez-vous i nettopp denne parken (dessverre ikke selvopplevd): Han møter Henne på en benk mens han leser i en fransk avis. (Derav den vakre kupletten "We were hit by Cupid's arrow/And I soon forgot Figaro"...) Jeg ruslet dessuten litt rundt i bydelen Invalide og beundret fasjonable bygårder i art noveau-stil, og ikke minst det kanskje fremste symbolet på Paris - Eiffel-tårnet.
På onsdag, min andre og siste "hele" dag i Paris, hadde jeg et forholdsvis fullspekket program: Først vandring i kunstnerkvarteret Montmartre, inkludert en visitt i den karakteristiske kirken Sacré-Cœur. Deretter dro jeg ned til Île de la Cité for å beundre en annen av Paris' berømte kirker: Notre-Dame. Derfra tok jeg en fin båttur på Seinen, forbi de mange severdighetene langs elva. På ettermiddagen besøkte jeg så det arkitektoniske monsteret Pompidou-senteret, med sin store samling moderne kunst. Inspirerende og stimulerende. Etter et forholdsvis mislykket forsøk på å fortære en tre-retters, ruslet jeg litt langs Champs-Élysées før jeg vendte tilbake til hotellrommet og avsluttet min kulturelle dag foran tv-en og kunstkanalen ARTE, i selskap med en konjakk fra nederste hylle. En fin avrundning av et opphold som heldigvis tok seg betraktelig opp etter hvert.
Dagen etter gikk flyet tilbake til Norge og Bergen, hvor jeg besøkte broder'n og svigerinna - og ikke minst traff min lille nevø Bo for aller første gang. Men det er en annen historie.Torgny, komisk smertepasient
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar