Svart pastell

Selv om jeg tilbrakte ti av mine tolv første leveår på 70-tallet, har jeg aldri hatt noe nært forhold til musikken fra denne perioden. Egentlig har jeg faktisk hatt større sans for pop og rock fra de foregående tiårene. 70-tallet er for meg først og fremst "jordnær sørstatsrock", episk-konseptuelle kvadruppel-plater og glitter, glam og disko... Kort sagt, alt jeg ikke liker ved musikk.

Verst av alt var vel likevel at folk rett og slett så for jævlige ut! Grusomme gevanter og frisyrer fra helvete tilhørte dagens orden. Alle epoker har jo sine ulike stiler, men gjennom historien har de vel alltid i bunn og grunn basert seg på en eller annen form for god smak? Slik jeg ser det, avgikk den gode smak ved døden en gang rundt 1968...

Ved nærmere ettertanke kan vel likevel en del av grunnen til at jeg ikke har noe særlig forhold til 70-tallsmusikk, være mangelen på førstehånds erfaringer. Den musikken jeg hadde tilgang til i barndomshjemmet, begrenset seg stort sett til Roger Whittakers samlede og en oransje Agfa-kassett med opptak fra Norsktoppen rundt 1974... (Kanskje derfor en film som Almost Famous (2000), med sin skildring av "rockelivet" på 70-tallet, har så liten appell til undertegnede?)

Ok, hvis man virkelig legger godviljen til, kan man kanskje hevde at 70-tallet tross alt ikke var helt håpløst. F.eks. kom Bowie med en del ting som på merkelig vis var både tidstypiske og tidløse. Og i Düsseldorf puslet jo Kraftwerk med sitt...

Likevel er det nok det påfølgende tiåret - 80-tallet - som jeg opplever som "mitt" tiår. Pønken hadde gitt pop og rock en vitamininnsprøyting, og proto-elektronikaen hadde begynt å boble under overflaten. Riktignok hadde jeg nok ikke selv utviklet noen virkelig musikalsk bevissthet før langt ut i dette tiåret. Postpønken og nyveiven fra grytidlig 80-tall var definitivt ikke noe den 12-årige Torgny aktivt lyttet til. Men ved en eller annen mystisk, subliminal prosess må disse låtene likevel ha festet seg. Når jeg hører disse frenetiske, småsprø låtene i dag, føler jeg liksom fortsatt at dette er min musikk.

På 80-tallet var jeg dessverre ikke i noe miljø som lyttet til musikk utover det helt mainstreame. Folk gikk i pastellklær og hørte på Duran Duran og Frankie Goes To Hollywood (mens jeg selv i all hemmelighet foretrakk "indie"-band som Smiths, Cure og stort sett samtlige artister i 4ADs katalog...). Riktignok husker jeg noen små, svartkledde ungdomsskoleelever som pleide å henge utenfor platesjappa og digge Cure. "Kultere" kalte vi dem da - i dag ville de vel ha vært "gothere" eller "emoere". Det ante meg at de hadde en noe mer interessant musikksmak enn mange i min omgangskrets. Men de gikk jo minst tre skoleklasser under meg. En helt annen generasjon! Derfor fortsatte jeg å gå i mine pastellfargete Ball-gensere. Og nøyde meg med å lytte til "svartkledd" musikk på gutterommet...

Mens Almost Famous' skildring av (amerikansk) 70-tallsrock som sagt føles lite relevant, er derimot en film som 24 Hour Party People (2002) en absolutt favoritt - først og fremst fordi den skildrer to av 80-tallets (britiske) scener som jeg virkelig føler angår meg; henholdsvis postpønk og Madchester-rave...

Radioman Särping

Etter at jeg fikk Get i veggen, har jeg kunnet glede meg over en rekke nye tv-kanaler, og ikke minst et atskillig større utbud av radiostasjoner. Bl.a. disker Get opp med 40 rene musikksjanger-kanaler, med noe for enhver smak: Alt fra klassisk via etnisk, rock og chill-out til tyske schlägers. Bra.

Men samtidig har jeg mistet en del radiokanaler jeg hørte på ganske ofte før, ikke minst Sveriges Radio. Mens jeg tidligere hadde tilgang til alle de fire svenske rikskanalene, har Get av en eller annen grunn fjernet samtlige, unntatt den nokså harry "folkekanalen" P4 (ikke å forveksle med den norske navnebroren). Ikke fullt så bra.

Oppvokst som jeg er i grensetraktene, har Sveriges Radio (og TV) vært en bortimot like viktig premissleverandør som Krinken. (Spesielt i den tida da sistnevntes kanaltilbud kunne telles på én finger...) I mine ungdomsår var det særlig "melodiradion" P3 man lyttet til, men det hendte da at man også var innom de mer "seriøse" kanalene P1 og P2. Og helt fram til nå har jeg ofte foretrukket svenske P3 framfor dens norske søsterkanal.

Men nå er de altså alle borte. Riktignok har man jo fortsatt tilgang til alle SRs radiokanaler via internett, men det blir liksom ikke det samme. - Kanskje man rett og slett skulle sette seg ned og skrive et sint brev til Get...

God sommer, Skullerud!

Da er det offisielt: Sommerferien har begynt! :-)

I dag hadde vi avslutning i klassen. Elevene hadde som vanlig med seg masse god mat (en indisk dame hadde stått 5 timer ved grytene!), og vi hygget oss sammen på den siste skoledagen. Alltid litt vemodig, men forhåpentligvis vil jeg kunne fortsette med iallfall noen av elevene også til høsten.

Deretter var det felles avslutning for alle klassene. Programmet besto blant annet av en videodokumentar (som alltid stramt redigert) fra turen til Østensjøvannet, en gripende burmesisk sang i anledning Aung San Suus fødselsdag, og en kjempekul rappe- og danseopptreden fra en av klassene. Kreative lærere. Flinke elever.

Akkurat nå er jeg glad for å ha ferie, men om noen uker vil nok savnet etter mine søte små gjøre seg gjeldende. Det er mange år siden jeg har trives like godt på en arbeidsplass. Og nå som man har fått fast stilling, føler man enda sterkere tilhørighet. I det vanskelige spørsmålet om hva som er best: despotisk tyranni eller ledelse med menneskelige trekk, har jeg kommet fram til at det sistnevnte nok er å foretrekke. God sommer, Skullerud! Vi sees til høsten! :-)

I
SKULLERUD

På verdens tak

Jeg liker å reise. For tolv år siden hadde jeg en uforglemmelig tur til India og Nepal, og til tross for mange fine turer både før og senere, framstår India-oppholdet likevel som den største opplevelsen av dem alle. Det var fantastisk å stå foran Taj Mahal, å overvære bønneritualer ved Ganges, og å dra på safari i Nepals jungel. (At resoledare Kristina dessuten la an på sin enslige norske reisedeltaker, satte en ekstra spiss på det hele. Men alt det der er en godt bevart hemmelighet...) Etter India har alle senere reiser liksom bleknet litt i sammenlikning.

Når sommerferien nærmer seg, har jeg ofte ennå ikke somla meg til noen konkrete reiseplaner, og ikke sjelden blir det til at man kaster seg på det første og beste tilbudet som dukker opp. De siste årene har dette ført til fine ferier i land som Irland, Tsjekkia, Hellas og Estland, men ingen av dem har likevel helt kunnet måle seg med India.

I år har jeg derfor bestilt årets sommerreise i god tid på forhånd. Jeg hadde bestemt meg for å foreta en reise som kunne bli et like stort vannskille som den legendariske India-turen, og grunnet lenge og vel på hva som kunne være det aller mest eksotiske reisemålet. Til slutt kom jeg imidlertid fram til at det tross alt måtte være Tibet!

Selvfølgelig fins det mange andre steder som sikkert er like spennende. Bortgjemte landsbyer i Vest-Afrika. Indianersamfunn i Amazonas. Og ikke minst Svalbard! Men Tibet har liksom en helt spesiell aura av spirituell mystikk, og jeg er sikker på at dette vil bli en uforglemmelig opplevelse! (Hvis dere ikke hører noe mer fra meg etter ferien, har jeg antakelig blitt munk i et buddhistisk kloster...)

Akkurat nå har jeg en visumsøknad inne, og bør antakelig ligge lavt hva gjelder politiske ytringer. Ingen grunn til å irritere kinesiska ambassaden mer enn nødvendig. Og uansett er jeg sikker på at det tibetanske folket er lykkelige og takknemlige over å være del av Den Kjempedemokratiske Folkerepublikken Kina...

Søte elever i surt regn

Hvert år på denne tida går jeg inn i en tilstand av bitter sødme. Sommerferien står for døra, og man ser selvfølgelig fram til å kunne slappe av de neste månedene. Men samtidig går et års samvær med hyggelige elever mot slutten, og man vet jo aldri helt om man vil se dem igjen til høsten.

Siden skolehverdagen gjerne blir litt mer avslappet de siste ukene før ferien, kan man ta elevene med på litt flere utflukter. På fredag dro klassen ut til Hovedøya, hvor vi beundret klosterruiner, frodig planteliv og hvite seil på fjorden. Dessverre var det en ganske overskyet og regntung dag, men ikke verre enn at vi kunne slå oss ned under et tre for å nyte pakistanske, marokkanske og vietnamesiske lekkerier.

Som man vil se i emnetittelen, fikk min hang til antitetiske motpoler meg til å sette "de søte elevene" opp mot "det sure regnet". Etter en liknende utflukt i fjor skrev jeg om søte elever og råtne epler, og det burde ikke være noen større hemmelighet at "de råtne eplene" den gang var den daværende skoleledelsen. Vel, elevene er fortsatt like søte, men det mest negative jeg kan komme på nå, er altså litt regn. Ting går framover. :-)

Hvor kommer alle drømmer fra?

Det skjer ikke så veldig ofte, men en gang iblant våkner jeg sånn ut på morrakvisten og føler meg litt overrasket og imponert over underbevissthetens kreative kraft. Akkurat nå er klokka 7.28 på lørdag morran, og jeg har nettopp våknet opp fra en temmelig sprø, men samtidig forbausende realistisk drøm. I motsetning til den typiske drømmen, som (iallfall hvis man trenger under lagene av freudianske forskyvinger og fortrengninger) gjerne baserer seg på personlige opplevelser i det virkelige liv, opplevde jeg dette mest som en parafrase/parodi på en (dårlig) episode av en eller annen spenningsserie, basert dels på tv-serieklisjéer, dels på aktuelle saker i nyhetsmediene.

Som så ofte var "plottet" i drømmen litt forvirret og forvirrende, men hovedsakelig besto det i at jeg og noen andre hadde havnet i trøbbel i et eller annet afrikansk land. Jeg er litt usikker på om vi var i fengsel eller om vi "bare" ble truet med tiltak/represalier fra de lokale myndighetene, men vi hadde åpenbart problemer. Jeg husker at jeg egentlig ikke tok det altfor alvorlig, siden jeg visste at jeg hadde mitt på det tørre (selv om det altså var nokså uklart hva vi egentlig var mistenkt for). Mot slutten av drømmen ble jeg imidlertid tatt til side av en afrikansk tjenestemann (fengselsbetjent? jurist?) som kjølig, men også med et snev av omtanke, sa (sitert etter hukommelsen): "Jeg tror ikke De helt forstår omfanget av denne saken. Ambassaden deres kjemper for livene deres. De bør vite at dere er siktet for smugling av "cutleries" [dvs. "bestikk" (fyren snakket engelsk)] inn i landet, for hvilket dere i verste fall kan dømmes til døden."

På dette tidspunkt må jeg antakelig ha begynt å synes at denne drømmen var i ferd med å bli i teiteste laget. Jeg mener å huske at jeg smilte et skjevt, nærmest hånlig smil, samtidig som en sang begynte å spille i bakgrunnen. Sånn i etterkant tror jeg den må ha vært en slags parafrase på Anne Grete Preus' tolkning av Bjørneboes "Hvor har de sin råskap fra?". I min versjon fungerte den nærmest som en ironisk kommentar til hele drømmen: "Hvor kommer alle drømmer fra?". Med denne sangen i bakhodet våknet jeg så opp, muligens fordi jeg syntes drømmen begynte å bli såpass teit at jeg ikke gadd å drømme mer.

Når det gjelder spørsmålet "Hvor kommer alle drømmer fra?", tror jeg vel at jeg nå (fortsatt litt søvndrukken, men i ferd med å summe meg) kan spore noen av de underbevisste kildene til dette plottet. Det er vel en blanding av diverse saker som har figurert i nyhetsmediene den siste tida: Litt av saken med mordtiltalte nordmenn i Kongo, en dæsj av historien om kokainsmuglende vestkantberter, et snev av den parodiske tiltalen mot Aung San Suu Kyi, og en klype av den nylige arrestasjonen av to amerikanere i Nord-Korea. Det hele sauset sammen i en små-rasistisk skepsis til rettssikkerheten i såkalt "ikke-vestlige" land, som jeg slett ikke vedkjenner meg (iallfall ikke den bevisste delen av meg), men som jo fortsatt er en bortimot klisjéaktig gjenganger i diverse filmer og tv-serier. Hvor dette med bestikket kom fra, er jeg imidlertid fortsatt litt usikker på.

Kanskje egentlig et godt tegn, dette. Så vidt jeg kan se, springer ingenting av denne litt slitsomme drømmen ut fra aktuelle bekymringer og frustrasjoner i mitt eget liv. Derimot baserer den seg utelukkende på begivenheter og susjetter i nyheter og populærkultur. Betyr kanskje dette at livet mitt for tida er såpass bekymringsløst at underbevisstheten må hente inn problemstoff fra andre, utenforstående kilder? Jeg velger å tolke det slik.

Vel, nå har jeg iallfall fått bloggført drømmen. Klokka er fortsatt bare åtte på morran, så jeg tror jeg skal prøve å sove en liten stund til. To sleep, perchance to dream? Vi snakkes.

Total-onsdag

Puh, i dag har det gått slag i slag. Ingen dødpunkter fra jeg dro på jobb, og til jeg kom hjem igjen 18 timer senere! Første del av dagen var for såvidt ganske normal: Undervisning og møtevirksomhet (samt visning av spennende spillefilm for elevene) fram til klokka to. Men deretter bar det ned til Rådhuskaia, hvor M/S Lånan lå klar for å ta oss med på Skulleruds årlige båttur. Det ble en trivelig seilas forbi Oslofjordens holmer og skjær, med servering av herlige reker og forfriskende hvitvin. Det er så godt å jobbe på en arbeidsplass som åpenbart bryr seg om sine ansattes velvære! Jeg vet jo at dette er langt fra noen selvfølge.

Men som kjent kommer hyggelige og sosiale begivenheter gjerne i klæddær. Denne onsdagen var nemlig også datoen for sommeravslutningen for et av mine favorittradioprogram: P1s Kveldsmat. I den anledning hadde redaksjonen slått på stortromma og invitert lytterne til direktesending i NRKs Store Studio. Jeg hadde først meldt min interesse, men så innså jeg at dette ville kollidere med båtturen. Etter planen ville nemlig båten ikke legge til kai igjen før Kveldsmat-sendinga var vel i gang.

Imidlertid ble turen litt kortere enn antatt, så da vi igjen steg i land på Rådhuskaia ved åtte-tida, hadde jeg fortsatt god tid til å komme meg opp til Marienlyst. Ved ni-tida befant jeg meg ved Store Studio sammen med 300 andre Kveldsmat-publikumere. Ganske ufikse folk med underlig kroppsfasong, men sikkert bra mennesker. Dessuten var det en interessant opplevelse å tre inn i NRKs legendariske storstue, hvor radiohistorien virkelig sitter i de brune 50-tallsveggene. Og selve sendinga, med improvisert og manusfri pludring mellom Kari Slaatsveen, Rune Gokstad og programmets øvrige husvenner, ble to hyggelige timer. Kanskje bedre radio enn live-show, men slik bør det jo være. Uansett ble dette en ualminnelig morsom og opplevelsesrik onsdag.

Blinkskudd fra herren på fjerde rad:
Kari Slaatsveen, Rune Gokstad, Harriet Karoliussen og Jon Skolmen.