Danser med ulvinner

På 40-årsdagen hadde mine onde venner egentlig tenkt å gi meg en CD med Scorpions' grusomme låt "Winds Of Change". Men da den ikke var å oppdrive, bestemte de seg for å gi meg ei skive med Shakira i stedet, i håp om at jeg ville bli like misfornøyd med DEN.

Vel, der forregnet de seg en smule. Riktignok har jeg lite til overs for de fleste "sexy" syngedamer, slik som Britney, Beyoncé og gamlemor Madonna. For ikke å snakke om Pussycat Dolls! Som regel framkaller de enten gjesp eller brekninger. Men med Shakira stiller saken seg noe annerledes. Kanskje fordi det liksom virker som om det faktisk fins noe BAK den lekre staffasjen.

For tida ruller jo musikkvideoen "She Wolf" jevnlig over tv-skjermen. Og den består av bekledning, geberder og dansetrinn som utvilsomt hadde fått meg til å gremmes hvis det hadde dreid seg om noen av de andre damene nevnt ovenfor. Beyonce må shake booty så mye hun bare vil. Men Shakira VET virkelig hvordan man kan bevege seg!

Kanskje liker jeg henne bedre også fordi hun som colombianerinne ser ut til i mindre grad å være infisert av USAs glatte og falske show-biz-kultur? Dessuten vil jeg alltid foretrekke en fyrig latina framfor white trash fra Louisiana og damer i Jay-Z's eskortetjeneste.

PS. Men tro nå ikke gamle postpønk Koren har blitt bløt på knollen. Den eneste hyperkommerse puppe-poppen man vil finne i platesamlinga mi, er den som skyldes venners dårlige humor. (Men uansett er det hundre ganger bedre enn Scorpions!)

Spillelisteboka

Dagens boktips: I forbindelse med broderns bursdag nylig kom jeg over en hendig, liten bok som jeg syntes passet bra som bursdagspresang. Faktisk syntes jeg den virket såpass interessant at jeg skaffet meg mitt eget eksemplar.

I The Guardian's Book of Playlists finner man 100 temabaserte spillelister, hver bestående av ti låter, og hver innledet med et underholdende mini-essay. Temaene har et vidt spenn: Ungdom, høst, helg, ensomhet, regn, jul, romfart, sport... You name it!

Listene består av en rekke ulike musikalske sjangrer, fra Vera Lynn til Aphex Twin, og er preget av både innsikt og god smak. (Dessuten vil enhver som så tydelig viser sin forakt for artister som Sting og Steely Dan alltid være min venn...)

Boka kan med litt hell skaffes for under hundrelappen, og anbefales herved helhjertet.

En skjønnhet på 50 kvadrat

Som tidligere nevnt har jeg omsider bestemt meg å kaste meg ut på det dritskumle boligmarkedet. Denne uka har jeg både vært på mitt livs første visning, og dessuten hatt en rådgivningsavtale med banken med tanke på eventuelt å ta opp et - GRØSSSS! - boliglån...

Jeg gruet meg litt til begge deler. Da jeg skulle ringe på døra til visningen, følte jeg meg litt som om jeg skulle på hjemmefest til noen folk jeg ikke kjente så godt. Men megleren var en hyggelig fyr som lot meg gå rundt og bese meg uten at jeg følte meg altfor dum og grønn.

Og la meg bare si det med én gang: Jeg likte leiligheten kjempegodt! Det var rett og slett ingenting jeg IKKE likte med den, og det er ganske unikt til meg å være. I de fleste tilfeller syns jeg at ting for såvidt er helt ok.... MEN! Og så henger jeg meg som regel opp i en eller annen tåpelig detalj.

Som perfeksjonist syns jeg at når man først skal ta et så stort skritt som å skaffe seg sin egen leilighet, er det viktig at man dermed også er HELT fornøyd. På dette punktet er jeg nok temmelig irrasjonell. Jeg kan godt droppe lunsj i kantina for å spare noen tiere. Men samtidig kunne jeg nok godt være villig til å bla opp flere titusener ekstra for en leilighet jeg liker 100% framfor en som bare er NESTEN perfekt!

Noe sier meg derfor at jeg neppe vil finne noen leilighet jeg vil like bedre enn denne. Men samtidig kan man jo spørre seg om det er så lurt å slå til så raskt, uten noe bredere sammenlikningsgrunnlag. Dessuten har et par velmenende bekjente frarådet meg boligkjøp i dette området (ok, det er på Grønland...).

Lettpåvirkelig som jeg er, gjør den slags meg straks både litt usikker og litt mismodig. Men vi får se hva jeg lander på til slutt. Jeg føler meg nesten litt forelska i denne 50 kvadrats skjønnheten. Og forelskelse gjør som kjent blind - og døv!

I dag var jeg dessuten til rådgivningssamtale i banken. Det ble faktisk et ganske oppklarende - og oppløftende - møte. Ifølge den hyggelige rådgiveren burde jeg ha god nok økonomi til å kunne takle både kjøpesum og fellesgjeld. Håper bare hun har rett. Det var tross alt skremmende mange nuller bak totalsummen.

Fortsettelse følger forhåpentligvis...

Die Mauer muß weg!

Når jeg ser på tv-nyhetene, føler jeg meg noen ganger helt avstumpet. Etter hvert har man blitt så vant til krig, katastrofer og annen elendighet at man registrerer det meste nærmest med et skuldertrekk.

Likevel fins det fortsatt enkelte nyhetssaker som kan berøre meg. F.eks. har jeg lært å skygge unna alle reportasjer, dokumentarer og filmer om massakrene i Rwanda på 90-tallet. Av en eller annen grunn blir dette liksom litt FOR fælt.

Men heldigvis fins det også begivenheter som berører meg på en POSITIV måte. I dag er det som kjent 20-årsjubileum for Berlinmurens fall. Sant å si husker jeg ikke akkurat hvordan jeg opplevde denne historiske begivenheten 9. november 1989. (Antakelig var jeg på det tidspunkt mer opptatt av å forberede meg til en eller annen eksamen...) Men hver gang jeg ser bildene av lykkelige øst-berlinere som strømmer over de åpnede grenseovergangene etter 40 år i ufrihet, får jeg fortsatt en klump i halsen. Selv 20 år senere.

I likhet med oss som aldri opplevde krigen og antakelig aldri helt vil forstå hvordan det var å leve på den tida, vil kanskje heller aldri yngre generasjoner innse hvilken historisk begivenhet Murens fall (og Østblokkens sammenbrudd) faktisk var. Selv om lykkerusen på tampen av 80-tallet snart måtte vike for nye utfordringer og de faktiske realiteter, syns jeg fortsatt at bildene fra 9. november 1989 er veldig sterke. På denne dagen vil jeg derfor bare si: Gratulerer, Tyskland! :-)

Jeg bare sover

"I was dreaming when I wrote this, forgive me if it goes astray" (Prince)

Den siste tida har dagene gått uten altfor mange spennende opplevelser å skrive om. I senga om natta, derimot... (HØ-HØ-HØ! blunk, blunk...)

Å nei, du. Den som tror jeg her skal dele med meg saftige detaljer fra nattlige opplevelser, får tro om igjen. Eller kanskje ikke. Det er bare det at disse opplevelsene har funnet sted i sovende tilstand!

Ok, de fleste synes vel at det å høre om andres drømmer er omtrent like spennende som å se maling tørke. Men dette er MIN blogg, og her bestemmer JEG! Dere andre får bare se en annen vei så lenge. :-)

Digresjon: I mange år var The Beatles (til tross for sitt uanstendig lange hår) et pent og pyntelig gutteband som stort sett bare sang om å holde deg i hånda. Et av de første tegnene på at noe var i ferd med å skje, var kanskje John Lennons utflippa "I'm Only Sleeping" på Revolver-albumet (1966). I ettertid har vel de fleste sett på Lennons "søvn" som en metafor for - hm - skal vi si visse "sinnsutvidende" erfaringer (gutta er jo kjent for å ha drukket ganske sterk te på den tida...). Men visstnok gjenspeiler låta rett og slett det faktum at John likte å ligge lenge i senga! Og hvem gjør ikke det?

I tidligere "drømmeinnlegg" har jeg stilt spørsmålet: "Hvor kommer alle drømmer fra?" Og ikke minst: "Hvor kommer alle PERSONENE i drømmene fra?" Jeg har tidligere opplevd å bli litt forelska i folk jeg møter i drømmene mine. For så å våkne, og innse at de bare fantes i drømmeland! :-(

I natt har jeg hatt en særdeles livlig drømmeaktivitet. Har nettopp våkna og bestemt meg for å få det ned på papiret (eller opp på skjermen) mens det ennå er friskt i minnet. Det hele skrives i oppvåkningens søvndrukkenhet, men det får man bare bære over med.

I drømmen var jeg tydeligvis på en slags heisatur til Danmark med kollegaene mine. Det var sol, sommer og lange, hvite sandstrender (Skagen?). Ikke vet jeg hvor alt dette kom fra. Jeg har ikke vært på noe som kunne betegnes som heisatur på år og dag. Og aldri til Danmark. Og iallfall ikke med kollegaene mine. Men der var vi nå like fullt.

Alt var likevel ikke fryd og gammen. En av kollegaene mine - ei sur og dum kjerring - la merke til noe jeg hadde skrevet, og kritiserte usjenert "den stygge håndskriften" (hun var visst særlig misfornøyd med Ø'ene). Selv forsøkte jeg - nokså overrumplet og ikke så lite forulempet - å forklare at dette bare var noe jeg hadde rablet ned i all hast.

Litt senere var jeg nede ved stranda, og ble kontaktet av en nokså nesevis, men samtidig farlig forlokkende lolita med lange, lyse krøller... (U)heldigvis våknet jeg før jeg fikk anledning til å gjøre noe jeg eventuelt kunne straffeforfølges for...

Selv om man selvfølgelig ikke kan holdes ansvarlig for innholdet i drømmene sine, følte jeg meg (som Sting sier - på en måte som virker både guffen, klønete og pretensiøs) "like the old man in that famous book by Nabokov". Eller som Roman Polanski.

Ok, kanskje ikke verdens mest spennende drøm, dette her. (Ikke si at jeg ikke advarte dere!) Men med sitt episke forløp var den særdeles livaktig. Jeg har fortsatt både stranda, den teite kollegaen og den danske ungmøen under huden. Men ingen av dem fins andre steder enn i mitt eget hode. Kanskje kan man si at dette er det VIRKELIGE Torgnyland...?

Turen går til Tøyen

I dag var det på tide med en ny utflukt med klassen, denne gang til Botanisk hage på Tøyen. Dette pleier å være en populær ekskursjon, som jeg også har tatt tidligere klasser med på både i fjor og i forfjor.

Elevene så ut til å like seg der. I den høstlige hagen fotograferte de hverandre som gale. Jeg har likt alle klassene mine, men denne virker enda litt freskere enn de noe sidrompa damene i sjal og sandaler. (Det skader neppe at den blant annet består av fire morsomme thaidamer.)

Etter en times vandring i høsthagen var elevene blitt litt frosne, men fikk fort tilbake varmen i det tropiske drivhuset, fullt av eksotiske planter. Deretter besøkte vi Zoologisk museum, med utstoppede dyr fra både Norge og fjernere himmelstrøk, samt steinsamlinga og dinosaurene i Geologisk museum.

Etterpå inviterte thaijentene meg og de andre elevene med til en restaurant med kjempegod mat fra hjemlandet deres (og ga meg dessuten tips om hvilke av Oslos thairestauranter man bør og ikke bør besøke.) En hyggelig og velsmakende avslutning på en fin utflukt. Jeg er aldri i bedre humør enn når jeg er sammen med elevene mine! :-)

På Bommen

Min gullalder vil nok alltid være 80-tallet. Ikke minst musikalsk. Selv syns jeg musikken fra dette tiåret har fått et ufortjent dårlig rykte. Egentlig var den neppe noe verre enn i dag. Det gjaldt bare å vite hvor man skulle lete.

Selv husker jeg at jeg satt på gutterommet på torsdagskveldene og lyttet til Harald Are Lund - NRKs svar på John Peel. Der fikk man høre ny og spennende musikk av band som (etter Harald Ares mumling å dømme) het noe sånt som Cocta Twin og Mpf Can Dance...

En annen kilde til musikalske oppdagelser på sent 80-tall var det svenske radioprogrammet Bommen ("nådaskott av ny rock"). Også her ble man presentert for mange spennende artister innenfor indie-pop og alternativ rock.

Bommen gikk på søndagskveldene, og etter hvert ble det en tradisjon at broder'n og jeg dro ut med familiens bil for å cruise rundt i hjembyens gater med Bommen på bilstereoen. Løypa ble naturlig nok lagt forbi husene til de søteste jentene i byen. Denne tradisjonen varte faktisk i flere år, helt til 90-tallet gjorde sitt inntog og brødrene forlot barndomsbyen for godt, til fordel for henholdsvis tiggerstaden og plaskebyen.

Bommen gikk av lufta for nesten 20 år siden, men Harald Are holder fortsatt koken. På mandagskveldene har han nå et program med mye ny og interessant musikk. Dessverre er han såpass musikalsk frisinnet at han ofte havner langt ned i 70-tallsmyra (Pink Floyd og det som verre er...). Men det får man vel bare ta med på kjøpet.

I et anfall av nostalgi fikk jeg i kveld lyst til å gjenoppta tradisjonen med Bommen-turer. I mangel av Bommen dro jeg derfor ut i kvelden med Harald Are på øret. Lufta var skarp og senhøstes, slik den bør være på en klassisk Bommen-tur i nymånens skjær. Familiebilen har for lengst havnet på skraphaugen, men 37-bussen syntes som et akseptabelt alternativ. Til rocka toner kjørte jeg deretter gjennom byens gater og følte meg NESTEN hensatt til 1989...

(...for deretter å komme hjem til en gammel Derrick-episode. Slik ble det både fredagskveld 1979 og søndagskveld i 1989. Alt dette på en mandagskveld i 2009.)

Torgnys 80-tallsmiks